For temmelig nøyaktig 15 år siden. Vi var fylt 17 år og snek oss inn på Sir Winston. Det var serieavslutning og SIF hadde ingen verdens ting å spille om. Berit hadde laget frokost og jeg tror til og med en kompis og jeg sneik til oss til noen øl. Klin gærne var vi. Drakk øl på en søndag og spiste frokost på pub. Ikke noe vi kunne si til foreldrene våre akkurat, men akkurat da var vi på toppen av verden. Avspark var ett og vi var på vorspiel. Vent til resten av gutta skulle få høre det.
Raufoss var motstander og vi tapte selvsagt den kampen 1-2. Kommende seriemester med Strømsgodset Jarl-Andre Storbæk spilte husker jeg. Full kontroll hadde Raufoss på oss, men det var fett som faen å være SIF. 795 tilskuere var det på Marienlyst den dagen. Det var kun færre i kirken på en søndag.
Nå må ærlig talt vi drammensere slutte å synes så synd på seg selv. Meg selv inkludert. For sytingen har ikke kjent grenser i år:
– Prestasjonene er ikke gode nok.
– BP bytter så sent.
– Spillerne gjør ikke som dem pleier.
– Marcus er skada.
– Det er for kaldt.
– De synger ikke de gamle sangene på tribunen lenger.
– Det er så kaldt.
– Det er så sein kampstart.
Alt det der er bare rør. For hvis du helt innerst inne føler at en av grunnene ovenfor gir deg anledning eller legitim grunn til å holde deg hjemme bør du virkelig gå i deg sjøl. Det er et lukket tankesett og da kan du egentlig holde deg hjemme når det blir godvær og finspill også.
Som det til tider var mot VIF. Og hvor deilig var det ikke på Gammern mot VIF?
Vi spiller kamper som betyr noe for tiden. Og det er både vondt og godt. Det er sånn det er.
Ikke kom å si at det ikke var deilig å kjenne det betydde noe mot Vålerenga, etter at vi ble latterliggjort i Sandefjord. Ikke kom å si at det ikke dirra i hele kroppen når Ulland Andersen banka den i hjørnet. Eller at du ikke nesten dreit i buksa da Morten Sætra finner ut at han skal finte litt og mister ballen. Det er det fotball skal handle om. At det dunker. At du kjenner det bruse i kroppen. Enten av sinne eller glede. Er det ikke derfor vi går på kamp? For å jakte de opplevelsene og følelsene?
Vi har to svære gulrøtter igjen. Den ene foregår i serien og den andre er nå på onsdag. Da er det et lag fra Romerike som skal gjøre alt de kan for å nekte oss en tittel. For det er det vi spiller om her. Et trofe. Som vi har fem av fra før. Nå vil vil ha seks. Jeg holdt på sette kaffen i halsen mandag morgen da jeg leste at at Fugla hadde solgt ut sitt bortefelt og at vi kun har solgt 5000 billetter totalt. Det kan vi med hånda på hjerte si simpelthen ikke er godt nok. Nå må folk løse billett som min gamle far ville sagt det.
Jeg er heldigvis og dessverre av den generasjonen som har opplevd tilnærmet like mye vondt som godt med Strømsgodset. Min tid med SIF har alt, nedrykk og seriegull, finaleseier og finaletap, smerte og lykke. Men alle opplevelsene ville jeg ikke vært foruten. Helt alvorlig. Selv den frokosten og det tapet mot Raufoss.
Vi sees på Marienlyst på onsdag. Det er verdt det når vi teller opp til slutt.
Uansett.
Alltid.
Du kjøper billetter her:
https://godset.hoopla.no/sales/
God kamp
JJB