Siden Ronny Deila forlot trenerposten på Marienlyst tidligere i sommer har det skjedd mye. Først røk hjemmerekorden med et brak når Vålerenga som første lag på over tre år overlistet SIF på eget gress. Så sløste vi bort tre poeng hjemme mot Sogndal. Dermed har avstanden til serieleder Molde har dessutten økt til solide 10 poeng, samtidig som Fagermos Odd har overtatt andreplassen.
Sportslig medgang og motgang er en del av fotballens gang, men det tok ikke lang tid før ramaskrikene begynte å øke i styrke og frekvens både på sosiale medier og etterhvert også i lokalavisen DT. «Nielsen eksperimenterer med suksessformelen som ga Godset gull» var blant argumentene fra skuffede fans, men den påståtte endringen av spillestil var hovedårsaken til kritikken mot Nielsen. Det ble ikke lettere når Nielsen vraket Kovacs til toppkampen i Skien for noen uker siden. Igjen raste det så mye på sosiale medier at det nesten ga utslag på Ritchers skala.
På samme tidspunkt satt jeg der, ganske undrende til all kritikken. For jeg er ikke enig. Ikke litt engang. Etter en vårsesong der SIF sanket langt flere poeng enn hva prestasjonene burde tilsi, ble altså Deila-eventyret avsluttet. David Nielsen ble umiddelbart utpekt som arvtager, men når sant skal sies tok han over et langt svakere SIF-lag enn 2013-utgaven som tok klubbens første seriemesterskap på 43 år.
Jeg prøver på ingen måte å undergrave betydningen til Ronny Deila som hovedtrener for Strømsgodset. Det han utrettet i løpet av hans tid i klubben var intet mindre enn mirakuløst. Og mer enn selv de mest fanatiske av oss drømte om. Men han fikk en tillit som er blitt en sjelden vare i dagens moderne fotball. Han fikk tid. Tid til å bygge opp en klubb ut fra sin egen filosofiske tilnærming til fotball. Resultatet ble historisk, bestående av et lag med svært mange offensive kalibre som blendet fotball-Norge. Men det viktigste? Han bygde et lag der relasjonene utgjorde forskjellen.
Foran 2014-sesongen mistet SIF mange av de viktigste kjernespillerne med tanke på disse relasjonene. For med Ola Williams Kamara og Stefan Johansen ut av stadionportene (sammen med Abdi og Dio), mistet vi ikke bare kvalitet. Vi mistet relasjoner. Relasjoner som var et savn, også i vårsesongen. Selv om trepoengerne tidvis kom på løpende bånd blendet vi ikke noen med det klassiske SIF-spillet. Det er nettopp derfor jeg tror David Nielsen har slitt med å få til den spillestilen han ønsker, som jeg mistenker har flere likhetstrekk enn ulikheter fra Deila-fotballen. Mange skader og mange nye spillere hjelper heller ikke med å etablere de relasjonene han ønsker.
Tenker SIF så annerledes enn før? Jeg tror ikke det. Har David Nielsen et revolusjonerende overambisiøst prosjekt på gang? Jeg tror ikke det heller. Derimot tror jeg David Nielsen ønsker bygge videre på Deila-fundamentet, samtidig som han ønsker at laget skal ha flere strenger å spille på. Med en type ballbesittende fotball der man også kan angripe mer sentralt i banen og ikke for enhver pris må få ballen i innleggsposisjon ute på kanten. På sikt tror jeg David Nielsen kan bli treneren som gjorde SIF enda bedre enn 2013-utgaven. Ikke fordi vi «ønsker å være Barcelona». Men fordi vi er gode nok til det. Og fordi vi har kvalitetene til det. Det så vi konturene av mot Start forrige uke.
Men igjen, tid er nøkkelordet. Dessutten, sier Jostein Flo at han er sikker på noe har han som regel rett. In Nielsen I trust!