Chapter 1. En reise vi aldri glemmer.
Denne reisen startet med mange problemer. Først og fremst byttet våre venner i Uefa om på hvem som skulle spille hjemme/borte først. Dessverre var det mange som måtte melde avbud og avbestille sin tur nettopp pga. dette. For enkelte ga seieren over Viking mersmak, og noen timer senere på kvelden bestiller en av gutta direkte fra Kings Arms reisen til Albania som kun er få timer unna. Klasse!
07.00 dagen etter at Viking ble knust med en mann mindre, hjemme på Marienlyst, står 15 kamerater i Strømsø Fanatikere klare på Torp flyplass. Vi skal til Albania folkens, og vi skal være der i sju dager. Vi bestilte fly der det kun er lov til å ta med seg håndbagasje. Joa, vi måtte utvide og presse sammen det utstyret vi hadde i forskjellige bager. Vi skulle fly med selskapet Wizair, som er mer nazi på bagasjens størrelse enn sikkerheten på flyet. En parfyme fattigere (måtte kastes pga. størrelse, dum som jeg var) er vi endelig på plass i avgangshallen på Torp. Vi bestiller en reparasjonspils og gjør oss klare til flytur. Vi skal først til Makedonia, hvor vi ikke vet hvordan vi skal komme oss videre til Tropikal Hotel i Durres. Samtalene gikk på hvor lang tid det ville ta fra flyplassen i Makedonia i Skopje til Durres i Albania. Vi regnet med at det skulle ta rundt tre timer, med bekreftelse fra Google maps.
Endelig landet vi i Makedonia
Noen av gutta går bort for å høre om priser på leiebiler og maxi-taxier. Surr og rør over hele linja, og vi møter noen lokale karer som lett briefer med sine hvite Mercedeser utenfor flyplassen. Vi blir enige og kjører på, prisen blir vi enig om. Rundt 2000 kroner per bil. Kolonnen med de hvite Mercedesene kjører gjennom Skopjes gater, mens eslene og melonselgerne måper. Aldri har vi sett maken til strøk. Plutselig stopper alle bilene utenfor den lokale banken, og vi må ta ut cash. Det var rundt 14 000 i den lokale valutaen, per. skalle. Nok kontanter altså. Turen ute på motorveien, fin som den var, varte i ca. en time. Vi stoppet for å kjøpe litt «mat». Det ble chips, red bull og litt lokal drops. Ingen kjempegrill å se på bensinstasjonen. Ute på veien igjen, og vi begynner å kjøre oppover trange veier, bak trailere som så vidt kjører i 40 km i timen. Faen, tenkte jeg, dette må jo ta tid. Sjåføren tenkte akkurat det samme, og svipp så er vi forbi. Problemet her er at det alltid var en trailer, stridsvogn eller annet snadder i veibanen. Veien så ut som den du kjører i Colin McCrai Rally 2 på vei til Monte Carlo. Ja, så smale var veiene, og vi fartet forbi alt som kjørte foran. Ser du ingen foran kjører du litt til siden for å se, og WHOOOM! der kom det en bil imot gitt. Helvete, tenkte vi mens det knitret i potetgullposene, mens hjertet pumpet. Vi suste rett forbi, og var millimetere fra å treffe panseret til eseltransporten som kom mot oss. En av oss roper ut «There is a BIG TRAILER, easy!» Slapp av, sjåførene skjønner verken engelsk eller norsk. Herlig at det kun er en gravstøtte per kilometer langs veien her da. Endelig når vi den Albanske grensen, men det fungerer ikke som i Sverige hvor du kjører rett over. Her er det full sjekk av alt som er, ca. 40-60 minutter for alle bilene til å komme forbi. Da trodde vi at vi nesten var fremme, men neida, her ventet flere smale veier, og først fire timer senere er vi endelig på en motorvei igjen. Mellom motorveien og jernbanen, med ca. 1,5 meter mellomrom, står kuene og beiter. Høner, geiter, og andre dyr er helt vanlig langs veien, og gjerne I selve veien. Du syns dette hørtes skummelt ut? Ja, det skal jeg love deg, men for en opplevelse! Flere av oss ble nesten religiøse på halvveien. Husk at dette bare er den ene veien, vi skal tross alt tilbake igjen også.
Chapter 2. Innsjekk og første restaurantbesøk.
Vi setter oss på hotellrestauranten, og blodsukkeret er lavt. Veldig lavt. Øl bestilles, ja vi tar 30 pils med en gang, folk er tørste. Venstrearmen var på tur opp, og praten gikk fra en munter tone til dyp skuffelse og ord som ikke hører hjemme i kjerka på en tidlig søndag. Ti minutter senere og ølen er fortsatt ikke på bordet, og matbestillingen er ikke tatt. Det er ikke en kjeft i restauranten og servitørene står i hjørnet og skravler. Ca. fem mann surver mens en står og finner frem øl i et tempo du kun ser når du venter på at malinga på bannerne skal tørke. Da en av oss gikk bort og spurte om han trengte hjelp, skjønte han lite, men endelig var pilsen på bordet. 15 minutter etter at bestillingen ble tatt. Så begynner han faen meg å åpne pilsen for så å skjenke en etter en. Da sprengte det for mannen på enden av bordet. Latteren satt løst og vi var flere som lo så vi grein. Slitne, overtrøtte og mange opplevelser på en gang. EPISK! Den ene mer hissig enn den andre skal vi bestille mat fra kartet. Mannen på enden av bordet forteller at dette skal gå fort VELDIG fort. «Du tar det samma som meg ellers så får’u faen ikke bestille!» Valget ble enkelt. Maten kom endelig og den var «så der». Samma det. Pilsen begynte å virke og blodsukkeret var på vei opp igjen. Det ble en rolig kveld der vi koste oss med noen drinker i hotellbaren før senga var klar, og vi var klare for senga.
Chapter 3. Taxi-sjåføren.
Beni, som han så fint heter, blir vår faste sjåfør under hele oppholdet. Dette er mannen du kan stole på. Dette er mannen som ordner alt. Men engelsk kan han ikke. Vi skulle prøve noe som heter Albanian Fried Chicken, altså kopien av Kenchuckies. Kylling på albansk kunne vi ikke, og vi prøvde så godt vi kunne, å forklare han hva vi faktisk ville ha. Han tok opp albansk-til-engelsk-boken som nok var beregnet for barneskolen, for det var flotte bilder i den også. Det hjalp ikke. Noen minutter senere tar en av gutta grep og lager kylling-bevegelse, inkludert klukking. Det blir stille. «Misforstod han?» Plutselig ler han så han griner, og dette blir vårt faste ritual hver gang han henter oss. Vi fant frem til slutt, men sjappa var stengt. Det ender opp med pizza, og da forstår han i hvert fall ingenting. «Pizza? Pizza? No klukk klukk?» Nei, ikke denne gangen. Mange nesten-ulykker senere og alle som kjører feil er fascister. Fascist, fascist, fascist! ropes høyt mens han peker rundt seg. Trygt fremme nok en gang, og vi tipser godt som alltid. Vår lokale helt Beni!
Chapter 4. Dag 2. Party Alarm!
Vi våknet til dag nummer to. Etter den middagen, og med tanke på stemningen som var rundt bordet kvelden før, ble vi enige om å ta tidlig kvelden, ettersom blodsukkeret hadde stabilisert seg og vi hadde fått påfyll til ølmagen. Enkelte våknet såpass tidlig at det nesten var antydninger til en gretten roomie, men fy fader. Følelsen av å legge flesket nedpå en solseng og bestille en iskald øl klokka ni om morgningen! Sola steiker og ølmagene brettes ut til grilling, noe som resulterer i det vi kan kalle noen ekstreme tilfeller av solbrenthet. Reisefølget vårt har nå fått besøk av det som kan klassifiseres som en hummer, rett og slett!
Dagen blir ikke noe verre av den grunn, og samtlige av gutta ligger på stranda med solbrillene på nesa og speider etter potensielle frøkner, og vi innfører tidlig et klokkesystem. Dessverre var det enkelte som hadde noen problemer med å skjønne systemet, men det skulle ikke stå på det, for det var nok å hvile øynene sine på der, det skal være sikkert og visst! Varmen blir stadig sterkere, og svettekassa kan nesten oppgraderes til å bo i en vulkan! Store deler av dagen går med til bading, pilsner i skyggen, og solfaktoren satt løst hos de fleste!
På kvelden blir vi enige om å dra inn til Durres for å spise middag og finne oss et sted for å ta noen drinker, og fy faen å det ble drinker! Det første som skjer da vi setter føttene våre inn på det som var Albanias svar på «Taket» fra Bucuresti, er at gutta bestemmer seg for å kjøpe to helflasker vodka. Kvelden har bare så vidt starta, men drinkene går ned ganen, som det skulle vært vann, hos alle mann! Bartenderne smiler fra øre til øre hver gang en av oss går bort til dem, for de har skjønt at når gutta fra Drammen er på tur, bestilles det ikke én drink om gangen, men 10-15 stykker! Festlighetene ender opp med sigarer, sigaretter og ikke mindre enn FEM flasker vodka fordelt på åtte-ti mann, pluss diverse drinker og øl. Jeg tenker for meg sjøl der jeg sitter at detta går ALDRI i helvete bra.
Og GJETT som jeg fikk rett i den antagelsen. Selvfølgelig er det jeg sjøl som sitter på tanken om at noen kommer til å finne på noe helt sjukt, som blir synderen. Etter litt for mye av det gode og store problemer med å klare å stå på egne bein veltes det stoler og bord, glass knuses og bartenderne er plutselig ikke så blide lenger! Men fy faen for en episk opplevelse. Undertegnede har STORE glipper i hukommelsen fra dette, hvor jeg i ettertid har blitt fortalt at jeg ble benket av gutta og fikk beskjed om å sitte stille der og drikke vann, noe som utrolig nok skjedde uten store protester… Dette gjenspeiles også i form av en meget, meget redusert mann på en solseng dagen derpå.
Dette er en dag som går inn i historiebøkene som en episk opplevelse, som neppe glemmes med det første!
Chapter 5. Dag 3. Reparasjon!
Etter en fuktig kveld på det episke taket, våkner noen av oss morgenfugler tidlig, ja rundt 07.00. Jeg vekker sidemannen, og drar han med meg ned på stranden rundt 08.00, og bestiller meg en pils. Romkameraten sover med hodet først ned i solsenga i løpet av to minutter. Noen timer senere kommer det endelig noen til, herlig. Pilsen blir bestilt og vi mangler minst halve selskapet. Noen pils og timer senere ankommer de som solte seg mest og som var flinke til å smøre seg dagen før ned på stranda. Han ene greier ikke å bevege seg, mens den andre har skada ryggen uten å vite hvordan. Hummer sa du? Den ene lå i skyggen hele dagen uten en bevegelse. Når alle var samlet skulle en av oss filme litt og høre hvordan stemningen var. Helt greit hos de fleste helt til du kom til han med ryggskaden. «Nå ser du til helvete å få vekk det kamera før jeg slår deg rett ned» Såpass ja. Latteren runget, mens han hadde vondt. Veldig vondt! Vi blir etterhvert invitert av de lokale herrene til en privat kamp mellom Strømsgodset og Partizani lads. Vi blir ikke rundspilt, men vi svetter jo bort ved strandkanten der, og det må byttes allerede etter to minutter. Overtrekks-fintene satt løst og vi tapte vel kun 5-2. Vi tok hverandre i hendene før vi fikk klar beskjed om at i morgen… «Tomorrow you are in hell. You will be killed in Tirana» Oh, thank you for that information. Volleyball, bading og pilsingen fortsetter, før flere av våre ankommer fra Kosovo. Disse herrene skal nemlig på bryllup hos en venn i Kosovo som er fra Drammen. Flaks med trekningen sa du? Mer øl blir bestilt og vi skravler, før vi hoppet opp til bassengkanten der vi gikk over til Cuba Libre. En dusj og en taxitur senere, med vår lokale helt Beni, skal vi ut og spise. Noen dro tidligere og når vi møter de, har de presset i seg 4-5 Monte Cristo-cigarer og litt albansk tapas. Vi velger å ikke spise der, men vandrer nedover gatene til det vi mener ser ut som en bra restaurant. Maten ankommer bordene etter en times venting. Enkelte spiser ikke gris, men gris fikk vi. Eller kanskje det var noe annet? Storfe var det ikke. Albansk Snitchel dynket i en «elegant» soppsuppe ble drepen for oss, og vi la oss tidlig denne kvelden. Hva som skjedde videre med de som ikke la seg tidlig ble sensurert av de lokale myndighetene. (Jeg kan love dere at disse historiene er episke). okey greit dere kan få den ene historien av mange. Mens de fleste tok kvelden eller var for fulle til å ta vare på seg selv, valgte jeg og et par andre å dra videre. Destinasjonen var Tirana. Byen med de beste diskotekene og de fineste damene på strippeklubbene, fikk vi høre av de lokale taxigutta. Helt fløte tenkte vi. Forventningene var høye, skyhøye. Da vi ankommer hovedstaden blir vi sluppet av i en mørk bakgate. «Hva har vi rotet oss opp i nå?», smeller det litt nervøst fra baksetet. Taxisjåføren peker på en pub, og vi jogger litt smålett inn døra. Forhåpningene om høy partyfaktor var der. Eller, den var der helt til vi krysset dørstokken. Ikke ett eneste menneske. Kun noen trøtte bartendere. Vodkakongen håpet i hvert fall at det var nok sprit i drinkene. Og det var det. Aldri har man sett vodkakongen be bartenderen om å fylle på mer blandevann, men det var tilfelle denne gangen. Og jeg trodde ikke på han, ikke før jeg selv smakte blandingen. Nei, på det utestedet her skjønte vi at det ikke var noe håp. Vodkakongen og en førstereisende valgte å ta taxi tilbake til Durres, mens jeg og sistemann ikke hadde gitt opp håpet helt ennå. Dessverre ble vi møtt med en kald avvisning på hvert eneste utested. De stengte visst klokken 2 over hele byen. Og da bar det hjem, trodde vi. Vi kastet oss inn i en taxi, og før vi visste ordet av det sov vi begge to. Jeg våknet av at jeg smalt hodet i sideruta. For en dumpete vei, tenkte jeg, før det gikk opp for meg. «Hvor i alle helvetes dager er vi hen?» Jo, vi befant oss på en grusvei langt ute på landet. Jeg sjekket klokka. Det var to timer siden vi forlot Tirana. Panikken begynte å bre seg, første jeg tenkte var: «har de rappet nyrene våre?» Jeg kunne ikke finne noe snitt på kroppen. Heldigvis hadde de hvert fall ikke rappet nyrene mine. Litt nervøst vekker jeg sidemann. «Hvor er vi? , spørte jeg. «Veita faen», fikk jeg tilbake, før snorkingen begynte. Jeg vekker han på nytt, og denne gangen skjønte han alvoret. Rundt oss var det kun geiter og kuer. Er vi blitt bortført? er tankene som svirrer rundt i hodene våre. Hjerteklaffen nærmer seg, spøken om venstrehånda i full erigert tilstand var snart en realitet. Vi turte ikke å spørre taxisjåføren. Vi bare håpet han hadde tatt en «snarvei» for å unngå alkoholkontrollen. Etter litt kjøring begynner vi å se havet. Det er i hvert fall en start. Snart så vi bygningene, «taket», gårsdagens utested viste seg, og jeg har aldri vært så glad for å se en bygning. Han svinger inn på parkeringen til hotellet. Vi gir han omtrent det som blir 40 norske kroner. Før han kaster oss ut av bilen. Han var irritert. Vi mangla tross alt ei krone eller to.
Chapter 6. Dag 4 Matchday
Åååååh! Det er KAMP! Som vanlig var det to stykker som våknet lenge før alle de andre. Det kriblet i hele kroppen, og vi kjente at vi levde. Vi skulle ut i heksegryta de kaller en fotballstadion i Tirana! Vi startet som alltid dagen med å sette oss i grillrestauranten på hotellet, men i dag følte vi at en vanlig pizza ikke gjorde susen. Derfor bestemte vi oss for å starte dagen som menn! Nemlig ved å bestille en øl av den mer uortodokse varianten. Fremfor oss stod det nemlig et øltårn med egen tappekran, og dette beistet rommet hele TRE liter!
Det begynner å nærme seg avreise, og Beni, vår trofaste sjåfør og komiker, kommer og henter oss på hotellet. Han stormer ut av bilen og gjør kyllingbevegelsene så fort han ser oss. Gliset hans kan ses fra månen hver gang han får beskjed om at gutta fra Drammen trenger skyss en plass. Taxiturene er som vanlig livsfarlig, og vi frykter stadig for livet vårt. Plutselig kommer det biler fra siden, bakfra og man kunne nesten trodd de kom flygende fra himmelen noen ganger, for vi registrerte ikke at de var der før vi var i en ny nesten-ulykke. Det vi opplevde denne dagen kunne fort ha blitt våre siste opplevelser, og det var ikke langt i fra den siste for ei stakkars dame som satt i rullestol MIDT på motorveien. Det var tydelig at denne dama hadde vært ute en stormfull aften før, i og med at hun manglet diverse lemmer.
Da vi endelig ankommer Tirana og puben vi skulle møte gutta på, blir vi møtt av en herlig velkomstkomité, og vi kjenner endelig at alvoret er i gang! Det synges, det mingles og erfaringer og opplevelser deles med resten av de reisende, som ikke har fått oppleve de sinnssyke kveldene i forveien i Durres. Og så presterer sjølveste sjefen for hue-mist på borteturer i Europa å ta med seg kvinnfolk! Man skulle nesten ha trudd at dette var på grunn av at han var redd for enda en total hue-mist og flere dagers angst? Uansett, det hagler alkohol og stemningen blir bedre og bedre. Gutta begynner å gjøre seg klare for kamp, noe som selvsagt tilsier at det skal slukes noe usunn mat. Enkelte bestemmer seg for å gå på den lokale McDonalds-sjappa, hvor de fikk tilsvarende det man får på en vanlig McDonalds i Norge, bare litt mer suspekt og med varierende navn på menyene.
Det nærmer seg kampstart. Det er varmt, det svettes, og det er på tide å vise albanerne hva gutta fra Drammen har å tilby! Vi rigger oss til på tribunen, men på grunn av varmen velger vi å drøye synginga til kampen er i gang, noe som i ettertid viste seg å være meget lurt. Kampen er som forventa, et Partizani-lag som står høyt, presser for å få et tidlig mål, men et Godset som viser solid taktisk klokhet og stopper ethvert forsøk de gjør på å sette kula i nota bak vår 
sisteskanse. Det FYRES, skrikes det fra siden. Her står det noen gutter på hjemmetribunen og fyrer av noen stakkars bluss for å få liv i supporterne sine! Vi svarer med alt vi har av verbal styrke, og det HØRES. En liten gjeng fra Drammen viser styrke, integritet og hvor mye kjærlighet for klubben sin kan utgjøre, selv om vi er en brøkdel av hva de har å tilby!
Selve kampen begynner å ebbe ut, vi har god kontroll, selv om hjertet til tider holder på å sprette ut av brystet av nervøsitet for at vi skal få en baklengs og at det plutselig skulle være kamp igjen. Dette skjer ikke, og på overtid setter vi spikeren i kista, det jubles, det synges og det klemmes!
VI ER VIDERE I EUROPA! VI ER SIF!
Chapter 7. Albania sol og massasje.
Dagen etter den fantastiske seieren starter selvsagt tidlig ved bassengkanten. Dagen går til soling, pils og rehabilitering. Enkelte skal også videre og feriere i blant annet Italia. Jeg vil skryte av Albania og deres gjestfrihet. Er det noe de henger langt etter på så er det hvordan de tar seg av turister på restaurant og barer. De bruker den tiden de trenger og litt til. Alt går på tomgang. Vi skulle bestille vin til maten på samme restauranten vi forteller om første dagen. Etter å ha plukket ut vin tar det rundt 20 minutter før flaskene endelig er ved bordet, men hva hjelper vel det når de ikke har åpna flaskene? Flaskene ligger i det minste i en is-kjøler, og ti minutter og litt mas senere kommer han for å åpne flaska. Det greier han selvsagt ikke og må hente sin kollega. Flasken er endelig åpnet og vinen er i glassene til halvparten av gjengen. Han glemte å åpne flaske nummer to, så vi måtte vente litt til. God tid sa du? Hva gjør vel det når vi har en som deler ut smaksprøver på «pussy-tentakler», altså blekksprut. God stemning rundt bordet. Ølen koster rundt 10 kroner for halvliteren, og maten rundt 50-100 koner. Takk for nå Albania!
Chapter 8. Dag 7 Hjemreisen.
Reisen tilbake til Makedonia starter og vi får en skikkelig minibuss. Denne gangen kjører vi gjennom Kosovo, og på veien dit er det like farlig som på landeveien i fjellheimen, men den er heldigvis kort. Skulle tro det var sport i forbikjøringer. Sånn som da du var på treningsfeltet med kjeglene du skulle føre ballen gjennom, var det. Bare på motorveien. Vi kommer ut på motorveien amerikanerne har bygd. En motorvei som har mye høyere standard enn den vi ser i Norge. Deilig! Også tok det kun fem timer. Da har vi fått sett landsbygda i Kosovo også. Hotellet vi har booket i Skopje skulle være helt greit. Vi ankommer og fordeler oss på rommene. Vi fikk rommet på solsiden. Altså, det var rundt 40 grader der inne. Greit nok. Du trodde kanskje det var greit med speil på hotellrommet ditt. Her snakker vi speil i taket, på dørene, veggene, og for ikke å snakke om alt blodet som var smurt utover, både på vinduer og vegger. Vi har våre tvil om hva det rommet er brukt til før vi var der. Grøss! Etter en litt merkelig opplevelse av Skopje kommer vi til en restaurant vi blir anbefalt, med fantastisk god mat og drikke. Her ser vi også Lillestrøm – Strømsgodset på en iPhone. Kampen ender med seier! Videre ut i Skopje-natten møter vi store flotte bygninger, statuer av Alexander den store, et kors som lyser over byen akkurat som Jesus-statuen i Rio, samt andre storheter. Et fantastisk syn for øyet! Det er utrolig hvor man drar for å se en fotballkamp, og spesielt å være så uvitende på hvor man skal frem til uken før avreise. Kan det bli bedre?
Her skulle vi gjerne vært en dag til. Vi blir vekket klokken 03.00 på natten før vi skal på flyplassen. 09.30 lander vi i Norge.
Europa, sol og massasje – det er det vi gutta vil ha!
Skrevet og satt sammen av flere i SF.